fredag 24. mars 2017

Michel Bussi - Etter styrten



Natten til lille julaften 1980 skjer en katastrofe - et fly styrter i et ugjestmildt fjellområde i et fryktelig uvær. Flyet forsvinner på veien fra Istanbul til Paris og de fleste om bord er familier på vei hjem til juleferie. Da redningsmannskaper endelig kommer fram til stedet, finner de kun en overlevende, en liten jente på noen få måneder. Hun har blitt slynget ut av flyet og landet slik at hun har overlevd på mirakuløst vis.

Men hvem er hun? Det viser seg snart at det var to jentebabyer om bord med familiene sine, men det er altså ingen andre overlevende...


Andre medlemmer av de to familiene kommer etter hvert på banen, og de mener alle at hun tilhører dem, men hvordan bevise det?

Den noe lurvete privatdetektiven Crédule Grand-Duc får i oppdrag å finne ut av mysteriet med jentas identitet, men tiden går og Grand-Duc drives nesten til vanvidd og det som verre er, mens han forsøker  å løse gåten.

Dette er en herlig, forfriskende kriminalfortelling, eller kanskje mer en thriller/spenningsbok? En kjærlighetshistorie er det også her, humor og satire  og så er man jo i Paris da...


God bok, og denne vant for øvrig den ferske prisen "Gullkulen", som er en pris innstiftet av "Krimfestivalen" for beste oversatte krimbok. Etter juryens mening var altså dette den beste i 2016 -
les og døm selv.

24.3.17 Lise


Lån boka her

tirsdag 21. mars 2017

Marianne Storberg - Eplehagen

Året er 1814, og det skjer store forandringer i Norge. Vi får egen grunnlov og vi går i union med Sverige. De store, historiske begivenhetene blir liggende som et bakgrunnsteppe i romanen, og det er de vanlige menneskene vi får lese om i denne boken, hvordan det var å leve i Norge på denne tiden.

Hovedpersonen Maren, en ung kvinne fra Christiania og apotekerdatter, får stilling som guvernante på prestegården i Asker. Hun ble enke i ung alder, og hun trenger en forandring.
Maren får raskt god kontakt med de tre døtrene i huset, og læreryrket ser ut til å passe Maren godt. Presten selv er en karismatisk og omgjengelig mann ved navn Johannes Høegh, og han er en populær prest. Men prestefruen, hvor er hun? Maren oppdager at det henger et bilde av henne inne på prestens arbeidsværelse, men ser ikke andre spor etter henne.

Helt fra Maren var barn, har hun fått være med faren i apoteket og hjulpet til. Hun har tilbrakt uendelig mange timer i apotekerhagen og stelt, studert og lest om planter. Prestegården skal anlegge en stor eplehage, og det gleder Maren seg veldig over. I tillegg har presten ansatt en botaniker fra Sverige, Carl, som skal hjelpe til med å anlegge eplehagen.

Maren oppdager raskt at det er noe med Carl som gjør henne nysgjerrig, og hun tar seg stadig å kikke på han i smug og det iler i magen når han snakker med henne. Er det kanskje slik det kjennes å være forelsket? I begynnelsen tørr hun ikke helt å tillate seg å tenke slike tanker, men etter hvert blir det mer naturlig og Maren oppdager at det å føle er det samme som å leve.

Etter hvert avdekker Maren at ikke alt på prestegården er slik det gir seg ut for å være. Store hemmeligheter kommer fram i lyset, og folk viser seg fra sine sanne sider. Og valg må tas.

Dette er en veldig fin, underholdene og oppslukende bok, som vil passe godt for de som liker historiske romaner. I tillegg til å være forfatter, er Marianne Storberg historiker, og det kommer denne boken til gode. Detaljerte beskrivelser av alt fra interiør til hvordan personene går kledd, gir den rette stemningen og man får virkelig følelsen av å være 200 år tilbake i tid.

Hvis du vil kose deg med en god roman, lån «Eplehagen», og trykk her

Marthe

Clarice Lispector - Nær livets ville hjerte

Clarice Lispector ble født i Ukraina i 1920. Da Clarice bare var et år gammel, måtte ho og resten av hennes jødiske familie flykte fra Ukraina grunnet borgerkrigen – og det var ikke uten grunn; omtrent en halv million jøder ble drept eller døde av sult og sykdommer i Ukraina mellom 1900 og 1920.
Familien flyttet til Brasil, og det er Brasil Clarice Lispector anså som sitt hjemland.

«Nær livets ville hjerte» er hennes debutroman, og den ble godt mottatt som et moderne mesterverk da den utkom i Brasil i 1944. Den gang var Clarice bare 20 år gammel, og hun jobbet som journalist. Hun hadde i tillegg tatt jusstudier, men som hun selv sa «jeg kan ikke la være å skrive.»

Romanen handler om Joana som gifter seg med Otavio. Hun sliter med å finne seg til rette i ekteskapet og hun drømmer stadig om noe mer. Hun venter på noe hun ikke vet hva er, noe som vil komme, men som aldri kommer. Vi møter også Otavios tidligere kjæreste, Lidia. Hun er det totalt motsatte av Joana, det eneste hun drømmer om er å gifte seg og etablere familie. Romanen ble jo ansett som moderne, og hun var nok litt framut for sin tid i forhold til at kvinner kan klare seg fint uten menn, og det å tørre å være uredde i forhold til forventninger og normer, og starte et nytt liv.

Clarice giftet seg ung, bare 20 år gammel, med en vordende diplomat, samme året romanen kom ut.
Clarice slet med å få utgitt bøkene sine, tross for god anerkjennelse, også internasjonalt. Ida Munck, oversetteren av «Stjernens time», mener at det var nok pga at tekstene hennes ble ansett som vanskelig tilgjengelig og til dels ubehagelige.

«Stjernens time» er Clarice Lispectors siste roman, og den kom ut kun noen få uker før Clarice døde av kreft i hjembyen Rio, i desember 1977.

Hvis du vil låne Clarice Lispectors romaner, trykk her

Marthe

Joan Didion - De magiske tankers år

Joan Didion er en amerikansk journalist og forfatter, født i 1934. Hun har skrevet flere romaner, faktabøker og essays.

I boken «De magiske tankers år» skriver hun om livet og sorgen etter at ektemannen hennes gjennom 40 år, John Gregory Dunne, døde. Han fikk et massivt hjerteinfarkt og døde ved stuebordet i leiligheten deres på Manhattan i New York, der de akkurat hadde satt seg ned for å spise middag, 30. desember 2004.

Joan Didion skriver svært detaljert og hun skriver selv i boken at hun «prøver å huske alt slik det var», men det hun skildrer beholder likevel en avstand, hun er ikke personlig selv om hun forteller om viktige, personlige hendelser. Kanskje det rett og slett er hennes journalistiske skrivemåte?

Uansett, midt oppi sorgen over ektemannens brå død, må hun takle datterens alvorlige sykdom.
Fem dager før ektemannen døde, ble deres eneste datter innlagt på sykehus med det de først trodde var influensa, men som viste seg å være lungebetennelse og septisk sjokk. Hun var bevisstløs da faren døde, og Joan tar det vanskelige valget med å utsette gravleggelsen av ektemannen. Det tar tre måneder før datteren er frisk nok til å kunne være med i farens begravelse.

Joan Didions andre memoarbok «Blå kvelder», ble utgitt på norsk i 2012.  Her skriver hun om sorgen over å miste datteren etter lang tids sykdom, men også tanker om aldring.

Hvis du vil låne noen av bøkene til Joan Didion, trykk her

Marthe

Andre Gorz - Brev til D.

Andre Gorz ble født i Østerrike i 1923, og flyttet senere til Paris som 26-åring. Han regnes som en av de fremste sosialfilosofer i det 20. århundre, og han var en svært aktiv politisk journalist, han var redaktør i flere magasiner og utgav flere bøker.
I 1947 møtte Andre Gorz engelske Dorine Keir i Lausanne. De giftet seg to år senere og levde sammen inntil sin død i 2007.

I 2008 utkom denne lille perlen av en bok på norsk. Denne boken er et kjærlighetsbrev til hans dødssyke kone, Dorine. Han skriver i begynnelsen av boken at han ikke klarer å forstå hvorfor han nesten ikke har omtalt henne overhodet i sine tidligere bøker, hun er kun beskrevet som en bikarakter, mens det i virkeligheten var deres samliv som var det viktigeste i Gorz sitt liv.

Så derfor skriver han denne boken til henne. Det er en nydelig og skjør bok som handler om de store tingene i livet – selve livet, kjærligheten og døden. Det blir aldri klissete, men menneskelig og rørende.

«Jeg kan ikke forestille meg at jeg skal fortsette å skrive hvis du ikke finnes lengre. Du er det vesentlige, og uten deg mister alt annet all mening og betydning, uansett hvor viktig det virker når du er der. Vi vil helst slippe å overleve hverandres død. Vi har ofte sagt til hverandre at om vi ved et mirakel skulle få et liv til, så ville vi leve det sammen».

23. september 2007, et år etter at Brev til D. var publisert, begikk ekteparet selvmord sammen. På soverommet ble de funnet ved siden av hverandre i sengen.

Hvis du vil låne "Brev til D.", trykk her

Marthe

mandag 20. mars 2017

Graham Norton - Jordfast



Vi er i den lille, Irske landsbyen, Duneen. Et stille, og rolig sted, hvor alle kjenner alle, og alle passer sine egne saker. Eller alle vet hva alle gjør, er kanskje mer riktig.

PJ Collins er byens lensmann. Han er i femtiårene og er i overkant overvektig. Husholdersken hans, fru Meany, sørger for at han holder vekten oppe. Hun gir ham varm mat flere ganger om dagen og masse søtsaker. Collins tenker stort sett på mat. Men han spiser, tenker han på hva han skal spise neste gang.

Det skjer ingen ting i Duneen, og Collins sitter ofte i bilen sin og den eneste gaten i landsbyen, og spiser. Men så en dag, banker noen på bilruten, og forteller at det er funnet beinrester etter et menneske på en byggeplass i utkanten av landsbyen. Plutselig våkner folk i bygda, og ting begynner å skje. Gamle forsvinninger og misforståelser kommer for en dag, og dette gjør noe med følelsene til folk i landsbyen. Kjærlighetsforhold avsluttet og andre finner hverandre. Folk i bygda får også en ny respekt for Collins og ser at han faktisk er en god politimann.

Feelgood krim, som er en slags blanding mellom Agatha Christie og "Men hjertet på rette staden". Søt, morsom og litt trist.

Anne Mette

mandag 20. februar 2017

Nina Lykke - Nei og atter nei

Ingrid og Jan har levd halve livet sitt sammen. De skal feire sølvbryllup i år. De bor på beste vestkant av Oslo, og har to voksne sønner. Jan er lykkelig, men Ingrid føler at hun har mistet alt hun trodde på, og de har også mistet hverandre.

Hun ser ingen glede i noe lenger, verken jobb, mann eller barn: - sitat fra sønnen "Hva er vitsen med å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og et hus og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør.»
Forsåvidt har sønnen rett, og det er barna hun mest av alt er lei av. Barna, som ikke lenger er barn, men to "slamper" i tjue-årene som ikke bidrar til noe annet enn mer klesvask.

Ikke bare misliker hun ungene sine, hun misliker mennesker generelt. Hun vil være i fred, og hun har mistet all energi. Mannen Jan, derimot, får ny jobb og ny energi - og ny elskerinne. Så da Jan forteller om Hanne, så har Ingrid fått nok.

En meget treffende og godt skrevet bok, om en kvinne, som føler at livet har sviktet henne. Jeg elsket de kjappe replikkene og måten hun takler mannens sidesprang på.

Anne Mette