Verdens poesidag: Det drømte livet.

Antonia Pozzi: Ved livets bredd (Dikt, Solum 2017).

"De som snakker til meg
vet ikke at jeg har levd et annet liv -
lik enhver som forteller
eventyr
eller hellige lignelser."


Slik åpner diktet "Det drømte livet" et av 50 dikt som nå er gjendiktet til norsk av Tommy Watz.


Du har kanskje hørt om Nordahl Griegs "De unge døde" ?
 John Keats, Percy B. Shelley, Sylvia Plath og ikke minst nyere fenomener som 27-årsklubben hvor Janis Joplin, Ian Curtis, Kurt Cobain og Amy Winehouse har sitt tvilsomme æresmedlemsskap. Det er noe som denne tiden i unge menneskers liv

Antonia Pozzi ble funnet livløs utenfor klostermurene i Chiaravalle. Bare 26 år gammel tar hun sitt eget liv, etter flere perioder med dyp depresjon. Hun har frem til det skrevet rundt 300 dikt som til da ikke har blitt publisert, me som siden har blitt stående som klassikere i moderne europeisk diktning.

Født inn i en beskyttet overklassetilværelse i Milano har Antonia alle forutsetninger for et bra liv. Hun er begavet, beveger seg i de intellektuelle sirkler, og bedriver, for overklasse kvinner, utradisjonelle sysler som avansert fjellklatring og fotografering. I bakgrunnen av hennes aktive liv ulmer derimot en ulykkelig kjærlighetshistorie, og det er nok med dette bakteppet vi best forstår hennes poesi. Flere av diktene omhandler hennes forhold til den 15 år eldre gresk- og latinlæreren Antonio Cervi, som hun forelsker seg i bare 15 år gammel. Deres forhold blir raskt fordømt av hennes foreldre, og de dyrker sin kjærlighet i hemmelighet, i smug og parker, frem til hun blir sendt bort av sine foreldre for å få slutt på forholdet. Hun gir derimot aldri opp ham, og det hele får dermed en nærmest klassisk-tragisk utgang.I etterordet finner du en kort, men flott skrevet mikrobiografi over Antonia Pozzis korte, stormfulle liv.

Jeg fikk mer ut av diktene etter å ha lest etterordet, men de står seg utmerket godt også utenfor denne konteksten. Det er flotte skildringer av både natur og indre natur i disse diktene. En uskyld som våkner, en ung kvinne som savner, i italienske fjellandskapers tåkedis. Det er vemodig vakkert. Et ungt talent, som så mange andre gjennom historien, aldri utnyttet sitt fulle potensial, som ikke kom seg over ungdommens dolomitter.

TÅKE

Dersom vi møttes i kveld

i alleen knuget av tåke

ville sølepyttene tørke inn

rundt vår varme klippe av jord:

og kinnet mitt mot klærne dine

ville være livets søte redning.

Men unge pikers glatte panner

bebreider meg min alder: et tre

er min eneste selskap i det regntunge mørket

og langsomme lys fra vogner får meg til å frykte,

frykte og påkalle døden.

27. november 1937

R.BrndB

Margaret Atwood omskriver Shakespeare på en utmerket måte

Margaret Atwood: Hekseyngel. (Aschehoug 2017).

I 2016 ble en rekke forfattere invitert til å omskrive et stykke av Shakespeare i forbindelse med 400-årsmarkeringen for hans død. Margaret Atwood kvitterte med denne fabelaktige moderniseringen av «The Tempest», Stormen. Et av hans aller siste stykker. Da jeg satte i gang med denne boken var jeg ikke kjent med dette bakteppet (om jeg hadde tatt to sekunder med å lese baksideteksten…), men jeg skjønte snart at det var en direkte sammenheng mellom hovedhistorien og selve teaterstykket. Denne historien er nemlig skrudd sammen på en finurlig fengende måte:

Felix er en teaterregissør på høyden av sin karriere, men knust av sorg for tapet av sin 3 år gamle datter. Han blir uten forvarsel gitt fyken fra teaterfestivalen han i en årrekke har bygget opp. Med sine banebrytende oppsetninger av Shakespeare-stykker har han blitt en ledestjerne i teatermiljøet. Felix blir utsatt for et kupp fra en av sine betrodde assistenter, Tony. Oppslukt av sitt arbeid har han ikke sett hvordan hans kompanjong har bedrevet dobbeltspill i kulissene. 50 år gammel og med karrieren i grus forlater han kulturlivet og går i eksil i en nedkjørt hytte langt fra sitt tidligere liv. Allerede her aner man en lenke til «Stormen» hvor utgangspunktet for historien er en mann som blir satt til å drive fritt på sjøen med sin tre år gamle datter for å havne på en øde øy.

Etter 12 år øyner Felix muligheten for å ta en voldsom hevn over Tony, som nå har klatret seg opp i politikkens maktborg. Felix har tatt seg jobb som teaterinstruktør ved et fengsel, og setter opp Shakespeare-stykker innenfor murene, kun med innsatte som skuespillere og publikum. De positive resultatene på de innsatte vekker oppsikt utenfor fengselet og tiltrekker seg etter hvert ministre og politikeres oppmerksomhet. Da Felix får høre at hans nemesis Tony har ønske om å se hans pågående stykke, Stormen, ser han muligheten til selv å lage en storm, og ta en spektakulær hevn over sin rival.

Denne boken er et et heksehyl av en bok! Måten Atwood setter plottet inn i nåtid, og vever teaterstykkets karakterer sammen med romanens hovedkarakterer er fabelaktig. Atwoods bøker, alltid meget lesverdige, er ofte av en mer dystopisk art. Denne derimot, er en real Shakespeare-fest. Du kommer nok til å få lyst på en tur til teatret neste gang Stormen settes opp om du leser denne.  

Du er herved advart.

R.BrndB

Minnebøker 1975 / 2017.

 

Joe Brainard: Jeg Husker (Flamme forlag)

Joakim Kjørsvik: Folk jeg husker (Kolon forlag)

 

Mot slutten av 2017 kom det ut to bøker som tydelig står i dialog med hverandre, selv om de har 42 år mellom seg (selv om det ikke nødvendigvis er bevisst i 2017-utgivelsen). Joe Brainards «Jeg husker» ble utgitt i 1975 og har siden opparbeidet seg kultklassikerstatus. Joe Brainard var en del av den nye kunstscenen i New York på slutten av 60-tallet. Han jobbet innenfor mange disipliner, «Jeg husker» er hans eneste litterære utgivelse. Boken er bygget opp av korte observasjoner, de fleste bare en eller to linjer lange. Alle setningene starter med «jeg husker». Rekkefølgen av erindringene virker ofte tilfeldig, slik minner ofte kan dukke frem i bevisstheten når tankene får flyte fritt. Mange av minnene handler om tiden Brainard vokste opp,  på 50-tallet, mens andre er personlige. Dette gir boken en rytmisk framdrift med minnefragmenter som etter hvert gir oss bildet av forfatteren, miljøet, og hans oppvekst. I bruddstykker, porsjonert gjennom boken, ser vi en ung manns erkjennelse av å være «skeiv», og hans opplevelser fra New Yorks 60-tall. Mange av setningene navngir personer som var en del av populærkulturen på denne tiden, og er kanskje ikke fenomener som automatisk resonnerer med norsk kultur, noen  som har hørt om Dorothy Kilgalen? Dette kommer heldigvis ikke i veien for leseopplevelsen.  «Jeg husker» er kanskje en tidlig forløper til den virkelighetslitteraturen som samtidsforfattere som Knausgård, Hiorth og Espedal har vært eksponenter for i Norge de seneste år. Boken er også en lek med et formspråk som nærmer seg lyrikkens bruk av luft og rytme.

Joakim Kjørsviks samling av fortellinger i «Folk jeg husker» er bygget opp med samme utgangspunkt. «Jeg husker» er starten på hver nye historie, som har fått kapittelnavn etter personen som blir husket. Fortellingene kan leses som ultrakorte noveller (den korteste er kun én linje lang), en minnetavle over mennesker som har hatt innflytelse, om enn flyktig, på fortellerens liv. Vi møter barndomskompiser, tidligere kjærester, familiemedlemmer og perifere personer fra korte, helt tilfeldige møter. Minnene om disse personene fungerer som fragmenter som gir oss bildet av fortellerens liv. I en sentral setning i boken spør han hvor mange av de han husker, som har glemt ham. Kurt Vonnegut sa en gang at enhver setning i en fortelling skulle bygge karakter eller drive fortellingen videre. Denne læresetningen ser ut til å passe her. Fortellingene er effektivt fortalt, her finnes ingen overflødige setninger (i motsetningen til denne bokomtalen), og ofte brutalt ærlige. Dette er er en av bokåret tjuesyttens virkelige godbiter, og fortjener flere lesere. Du fortjener å lese denne.
R.BrndB